EL MUNDO QUE IMAGINAMOS LOS POETAS

EL MUNDO QUE IMAGINAMOS LOS POETAS
Atardecer en CostaAzul

domingo, 31 de octubre de 2010

A LAS RUINAS DE COPAN, traducción al noruego por el Prof. Olaf Husby

TIL RUINENE I COPÁN
MARINA DE LA CUEVA
De er der! Iboende i tiden!
Spor av gårsdagen og fortiden.
Innrissede hieroglyfer beretter
historien om et mektig folk.

Det seremonielle senter hvor mayaene
hyllet sine guder,
og hvor kunnskap var en glede
bevitnes gjennom sin størrelse
De er der! Spor i stein!
Kunst foreviget med meisler,
Stelaer reist i frukthager
og templer hvor legenden lever.
Et utsøkt folks ritualer
der hvor gudene hadde sine alter,
stemmer som sang sine sanger
under de største seremonier.
Voktere av himmel og stjerner.
Arkitekter med poeters drømmer.
Observatører av kometenes ferd
bevart i krukker av alabast.
Århundrer har gått, vi vet ikke hvor mange,
men Copán er der fremdeles, for alltid,
forseglet av permanent lys,
En levende blomst som viser sin ynde.
De er der! Kjempende mot tiden!
I utfordring mot det profane menneske
som trekker ut fra dets kjerne
biter av historien som skal vise dens storhet.
Sylvanus Morley fant byen storslått,
og kalte den "Amerikas Alexandria".
Arkeologer i rekker og rader
betraktet dens overdådige skjønnhet.
Gustavo Stromsvick arbeidet konstant
for å finne hemmeligheter i dens historie;
tålmodig jaktet han glorien
og gjorde seg til dens mest lojale elsker.
Der fortsatt, gjennom hundreårgamle kjærtegn
fornyer elven sine bredder
og den passer fortidens orkaner
for dette gåtefulle og høytidelig folk.
I Honduras er denne verdifulle juvel
vel bevoktet, hengivent og med kjærlighet:
Copanecerne er stolte av sin himmel
og av dette arbeidet, sin overdådige arv.

martes, 26 de octubre de 2010

EL RÍO COPÁN

EL RÍO COPÁN

Soy arroyo cantarino
Que me inicio entre breñales
Donde la sierra es profunda.
Voy arrastrando mi sino
Y está escrito en los anales
Que hago la tierra fecunda.

Más allá de las montañas
Mis caudales se enriquecen
Y crezco grande y robusto.
Cualquier herida restañan
Mis aguas que así agradecen
El amor de los arbustos.

Los Mayas me contemplaron
Al través de tantos Siglos
Que besé sus pies descalzos.
Hay muchos que sí me amaron,
Dejando atados los hilos
Con dioses que no son falsos.

21 de Agosto de 1987.

Marina de la Cueva

SAN LUCAS


SAN LUCAS

Al Dr. J. Adán Cueva

SAN LUCAS, cerro querido
Que recibe tempranero
Concierto de aves canoras.
Allí el maya redivivo
Forjó su alma de acero
Y plasmó sus grandes obras.

Atalaya de los montes,
Con paisajes de colores
Guarda del Río su voz.
Contempla en el horizonte
El pueblo de mis amores,
Valle regalo de Dios.

Cuando siento la tristeza
De estar lejos de mi tierra,
Mi alma en San Lucas se queda.
Hay en él tanta nobleza
Que mi espíritu se aferra
A sus recuerdos de seda.

22 de Agosto de 1987.

Marina de la Cueva

A LAS RUINAS DE COPÁN


A LAS RUINAS DE COPAN

Están allí, latentes en el tiempo,
Vestigios del ayer y del pasado.
Jeroglíficos grabados han quedado
De historia de una raza prepotente.

Centro Ceremonial donde los Mayas
Rindieron pleitesía a sus dioses
Y del saber tuvieron tales goces,
Por virtud testimoniada en sus tallas.

Están allí, perennes en la piedra,
Eternizados con arte de cinceles,
Estelas levantadas en vergeles
Y Templos donde la leyenda medra.

Rituales de una raza prodigiosa
Donde los dioses tenían sus altares,
Voces que entonaron sus cantares
Para una ceremonia más grandiosa.

Vigilantes del cielo y de los astros.
Arquitectos con sueños de poetas.
Seguidores de rutas de cometas
Que guardaron en vasos de alabastro.

Han pasado los siglos, ¡no sé cuántos!
Pero COPÁN sigue allí, eternamente,
Con un sello de luces permanente.
Flor viviente, mostrando sus encantos.

Están allí, luchando contra el tiempo.
En reto contra el hombre que profana,
Que arranca pedazos de su entraña,
Pedazos de su historia que es ejemplo.

Sylvanus Morley la encontró grandiosa,
La llamó “Alejandría de América”.
Arqueólogos que en fila numérica
Contemplaron su belleza ostentosa.

Gustavo Stromsvick trabajó constante,
Fue encontrando secretos de su historia;
Paciente, redescubriendo la gloria
Convirtióse en su más leal amante.

Siguen allí, en la caricia perenne
Del río que refresca su costado
Y que guarda los arcanos del pasado
De esta raza enigmática y solemne.

De Honduras es la joya más valiosa
Guardada, con amor y mucho celo;
Copanecos orgullosos de su cielo
Y de esta obra ¡su herencia portentosa!

6 de Septiembre de 1984

¡Orgullo de raza
mi cuna ancestral!

Marina de la Cueva